• Matias Kiil
  • Biography
  • Exhibitions
  • Press

BIO

Matias Kiil (f.1995) er basert i Oslo og arbeider med skulptur og installasjon. Med en interesse for kropp, objekt og rom utforsker han eksistensielle problemstillinger og sosiokulturelle fenomener. Arbeidene tar form gjennom “assemblage”, hvor han kombinerer hverdagslige objekter med elementer av kropp og bevegelse i en fri assosiasjon. Kiil har tidligere vist arbeider hos New Galerie (Paris) og Anna Bohman (Stockholm) og samarbeidet med blant annet Elise By Olsen og Bjarne Melgaard.

(EN)

Matias Kiil (b. 1995) is based in Oslo and works with Sculpture and Installation. With an interest for the body, objects and space, he explores existential dilemmas and contemporary issues.

The Works takes form through assemblage, where he often combines everyday objects with elements of body and movement in free association. Kiil has formerly exhibited at New Galerie (Paris) and Anna Bohman (Stockholm) and has collaborated with Elise By Olsen and Bjarne Melgaard.

CV

Education

2016-2019:
National Academy Fine Arts Oslo, Bachelor

Selected Group Exhibitions:
2020
Vestlandsutstillingen, Curated by Elise By Olsen, Jugendstilsenteret & KUBE, Ålesund

Sogn og Fjordane Kunstmuseum, Førde Kunsthall Stavanger, Stavanger

Kunsthuset Kabuso, Øystese

Kunstgarasjen, Bergen

2019
Get Real, collaboration with Siv Støldal, Kiosken, Bergen

Første bordsetting (Pyton), Curated by Tron Meyer & Henrik Ødegaard, Oslo Dagen etter, Curated by Elise By Olsen & Bjarne Melgaard, Galleri Anna Bohman, Stockholm

Concotion of Confusion, Curated by Inti Wang, Galleri Golsa, Oslo

2018
Open Territory, Curated by Kristofer Kiil, Tou Scene, Stavanger

What do we believe in?, Curated by Felix Gmelin & Kristine Jærn Pilgaard, Oslo Cathedral

2017
Transatlantic Treatment, Curated by Elise By Olsen, Rod Bianco, Oslo

Early Works, Curated by Elise By Olsen in association w/ 89plus & Google Arts, New Galerie, Paris

Secret Garden, Curated by Victoria Duffee & Maria Pasenau, Oslo

Talk

2019
UKS (Unge Kunstnernes Samfunn),” How to Practice: Lecture Series”, Oslo

Performance

2018
Living Tower, Duo w/ Simen Kiil Halvorsen, Utyske, Studentersamfunnet Folken, Stavanger

2017
Letter To A Young Thug, Curated by Jennie Bringaker, Munchs atelier på Ekely, Oslo Letter To A Young Thug, Agatha Magazine lansering, The Thief, Oslo

Letter To A Young Thug, Pure Fiction Book Fair, Städelschule, Frankfurt

2016
Project Runway, Recens Paper Magazine Launch, Kunstindustrimuseet, Oslo Winckelmann Wet Look, Office for Contemporary Art, Oslo

 

Coming Soon

Matias Kiil overbeviser konseptuelt og estetisk

Forfriskende og frustrende lite opptatt av umiddelbar kommunikasjon, skriver Subjekts anmelder.

Over flere år har Matias Kiil figurert på kunstscenen som en del av en ny generasjon norske kunstnere og kuratorer som tidlig begynte å eksperimentere med hvordan sosiale medier, som Instagram, kunne fungere som en kommunikativ plattform for selvutvikling, estetikk og nye former for felleskap, men også utviklingen av nye former for angst og en splittet tilstedeværelse.

Blant disse finner vi også Maria Pasenau, Elise By Olsen og Kristoffer Cezinando Karlsen, for å nevne noen. Sistnevnte har også skrevet teksten som kontekstuelt innrammer det som er Kiils første soloutstilling på Buer Gallery i Oslo.

Det er derfor vanskelig å ikke lese Kiils kunstnerskap som solid forplantet i en generasjon preget av utviskingen av grensene mellom det private og offentlige selvet; en generasjon som bruker sosiale medier som en konstant kollektiv bearbeiding og mediering av både aspirasjoner og angster.

Men heldigvis for han (og oss) vitner soloutstillingen, titulert «Følelse av orden», om en kunstner som jobber ut i fra og med en langt lengre tidshorisont og referanseramme enn de siste ti årene hvor sosiale medier har «flatet ut» vår opplevelse av både kunst og oss selv.

Heller virker Kiils utstilling både forfriskende og frustrerende lite opptatt av umiddelbarhet og forenklende kommunikative grep.

Intensjonell minimalisme

Utstillingen består av installasjon, ulike trykketeknikker og skulpturelle arbeider, som med få unntak er installert på galleriveggene. Et glass med silikon står plassert på gulvet og blir under utstillingsåpningen gjenstand for noen som snubler. Dette er et av få verk som direkte impliserer de besøkende i sin fysiske tilstedeværelse. En tilhørende verksliste røper lite annet enn at minimalismen er intensjonell.

Kiil har en utvilsomt sterk sans for materiale og produksjon. De fleste verkene i utstillingen er skulpturer som kombinerer hverdagslige gjenstander med mer særproduserte, men fortsatt gjenkjennelige elementer som aluminiumsrør, eller klappstoler trukket og «innrammet» i tekstiler som minner om de man polstrer gamle trestoler med.

Kombinasjonen av tekstil som kunne tilhørt en norsk trevare- og møbelproduksjon i midten av det 20. århundre og en klappstol som minner mer om den type stol man i dagens forbrukersamfunn kjøper på Clas Ohlson eller Biltema åpner for mange spennende lesninger.

På den ene siden avslører det kanskje nettopp at ikke så mye skiller de finere møblene man hadde før i tiden fra dagens uestetiske forbruksvarer – en stol er en stol. Samtidig tar jeg meg også i lure på om det egentlig er det helt motsatte verket sier – at vi ikke burde finne oss i disse rent praktiske gjenstandene som mangler estetisk verdi overhodet – at de i motsetning til tidligere tiders møbler ikke er estetisk eller konseptuelt bærekraftige.

«Heimlichkeit»

Mest kjent er Kiil for sine skulpturer som fremstår en rekke laserierte overføringer på ulike materialer, deriblant papir, lim og tekstil. Dette er også de mest spennende verkene i utstillingen på Buer. De formår å balansere en materiell, nesten lekende intertekstualitet og inndragende mystisisme med sine abstraherte tekstsitat og bilder.

Blant høydepunktene er et avtrykk som ligner et fotografi av en sofa bygd av hermetikkbokser. Det er absurd, «hjemlig» og utsøkt på en og samme tid. Kiil er personlig uten å gå på kompromiss med sitt åpenbare ønske om å ikke definere egen kunstnergjerning ut ifra sitt eget bilde og biografi.

Bruken av hverdagsgjenstander og materialer vekker et minne av å ha lest det tyske ordet «heimlichkeit» i en kunstbok der forfatteren påsto at dette var synonymt med en slags hjemmefølelse, eller «hjemlighet». Men ved et raskt Google-søk viser «heimlichkeit» seg heller å være ensbetydende med hemmeligholdelse eller tilsløring.
Kanskje er jeg ute av trening på å lese og snakke om gjenstandsbasert kunst etter nesten to år hvor det meste av kunstlivet primært har funnet sted på digitale flater? Men jeg må spørre meg selv om utstillingen gjør seg til dels unødvendig vanskelig å lese gjennom å ikke tilby annet tekstmateriale enn den nevnte utstillingsteksten skrevet av Kiils venn og kollega Kristoffer Cezinando Karlsen.

For det holder ikke å befinne seg i et av Oslos flotteste visningsrom og at verkene er upåklagelig installert rent teknisk – det er noe som skurrer. Kiils minimalistiske uttrykk til tross, oppleves det som at for mange verker er satt i spill, få av dem får derfor det nødvendige «pusterommet» til å fullbyrde en konseptuelt ladet estetisk opplevelse.

Triangulasjonen av montering, Karlsens poetiske tekst og en tilbakeholden verksliste får helheten til å fremstå som mindre raus enn det jeg mistenker at den ønsker å være.

Overbeviser

Som flere mer eller mindre vellykkede kunstneriske forsøk, deriblant filmene «Den Brysomme Mannen» av Jens Lien og «Som du ser meg» av Dag Johan Haugerud, på å ta et oppgjør med den pinlige stillheten som ofte produseres av det ekstreme materielle velbehaget vi lever under i Norge har bevist, så er grensen mellom selvkritisk eksistensialisme og selvransakende banalitet tynn, og lett å tråkke over.

Kiil står støtt på riktig side av denne grensekontrollen. Gjennom sin skarpe materielle sans og øye for god konseptuell titulering produserer utstillingen en følelse av vitalitet som man kan ta med seg ut fra det sterkt belyste gallerirommet ut i novembermørket.

Med utstillingsteksten installert på eget kjøkkenbord, og en søppelkasse i plast som ligner den skittentøyskurven Kiil har hengt opp utenfor Buers kontorlokaler i det perifere blikket mitt (selvsikkert nok titulert «Rom II», med pris på forespørsel) befinner jeg meg til tross for mine umiddelbare frustrasjoner selv dager etterpå i en rytmisk, intellektuell forestillingslek med materialet Kiil presenterer og ideene og de ulike livsrytmene de henviser til.

Når enkle minimalistiske objekter kan igangsette slike tankerekker, vet du at det ikke kun er estetisk, men også konseptuelt sterkt.

Anmeldt av Håkon Lillegraven for Subjekt 12.11.21

Kunsten som presenteres inkluderer ulike medier som maleri, tegning, foto, skulptur, installasjon, performance, tekstil og glass.

Galleriet er eid og drives av Tonje Buer.

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on email
Share on whatsapp